Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 31. mars 2012

Vårspretten

Røyningsvatnet og Røyningsbu
Snart går Skudenes fjellags arrangement "Vårspretten" av stabelen. Goturen & søn tok på seg ansvaret, og gikk på ekskursjon den fine rundturen. Gogutten tok børsa på ryggen, mens jeg var klar for å skyte med kameraet mitt, som jeg for øvrig er ganske stolt av...

Vi startet fra Skudehallen og gikk de fine grusete stien opp til New Zealand-hytta, og derfra videre i skogen. Fra New Zealand-hytta er det skogstier som gjelder. Her leker sollyset mellom trærne og skaper magiske øyeblikk på en vakker vårdag. Oppe ved Jakobs brønn tok vi oss ikke drikke, og gikk videre.

Vi kom opp på Høgahåland, der Ilsvatnet ligger som en nyre og lager blåfarve i skaperverket, og der fallos-symbol peker i riktig retning. Her oppe gjemte jeg en skatt, mens gogutten hadde våpentrening mellom de andre stenene i dette åpne landskapet.

Høgahåland
Fra Ilsvatnet går stiene i myrterreng. I Skudenesheiane er ikke det noe problem, for fjellaget her er ivrig på å få folk tørrskodd gjennom turen, og har laget til gode lange plankebroer, som er sklisikre.
Neste skatt ble gjemt ved det nesten gjengrodde Rotatjødn, som ikke kan ses fra stien på denne siden, men er verdt et kort skue, før man spretter videre gjennom våren.

Herfra følger flere stideler; Risdal, Presteveien, og til slutt Røyningsbu. Vi gikk inn til Røyningsbu og tok en velfortjent god og lang rast, etter å ha gått over 5 km fra start.

Rast på Røyningsbu
Det var to familier samlet her denne helgen. De hadde lånt hytta med alt tilbehør for helga, og koste seg i kort avstand hjemmefra. Ved vannet lå det kanoer, som kan lånes for alle som er interesserte i å betale en liten slant. Goturlaget kom i goprat med folket, og fikk jammen meg lånt en kano vi også. Dermed bar det ut på kanopadling; først i medvind, deretter i motvind. Motvind er verst, og vi måtte bruke alle krefter motstrøms og med en bølgehøyde på 10 cm (!) før vi endelig ga oss og var fornøyd med matroslivet.


Etter en god pause på Røyningsbu, vandret vi sørøst og rundet vannet på motsatt side av det vi kom. Vi gikk nå siste halvdel av "Vårspretten". Jeg har gått denne veien før, og var klar over at huggormen gjerne stikker hodet frem på denne tiden, for å varme seg opp. Dette fortalte jeg gogutten, og tilla at det var best å se etter hvor man plasserer bena i disse tider, noe som førte til at han skalv litt i bena, og flakket med blikket.
Bare to minutter etter så vi jammen meg en huggorm som solte seg. Litt overveldet av at intuisjonen slo til, stoppet vi opp og fotograferte. Jeg gjorde den gamle teknikken; "stå i ro og la ormen få se deg"og etter litt oppdaget ormen meg, målte meg opp og ned, før den trakk seg unna, litt halvvarm, og seig.

Huggormen våkner til liv
Videre gikk vi. Gogutten var ikke redd mer. Han hadde nå skjønt at huggormen verken er harm eller stor, og var overbegeisteret over hvor liten kjeft ormen har... Vi passet likevel på bena videre. Snart kom vi ned til Ilsvatnet igjen, der det er en kort avstikker til Høgahåland. Men vår led gikk sørover mot Litlavatnet.

Det er 30 høydemeter mellom disse to vatnene, så man får fin utsikt sørover, når man går bakkene nedover. På fine dager som denne, ser man både Kvitsøy, Stavanger, Rennesøy, og silhuetter av fjellene i Ryfylke. Ganske fantastisk på 80 moh (!)

Ved Litlavatnet er en av Karmøys koseligste demninger, med et lite fint rødt kontrollhus oppå. Demningen går i en halvbue, og er bygget opp av natursten, med et betongdekke på toppen. Det renner en fin bekk fra demningen, fint laget til av gode håndverkere, så riktig idyllisk er det...

Litlavatnet
Den siste kilometeren til Almannamyr, går gjennom enda mer idyll. Godt bygde plankebroer slynger seg mellom trær og over våte myrer, før man bestiger halvveis opp til Nauthidleren, og ned på de fine grusete stien på Allmannamyr. Godt fornøyde var vi, av en fin dagstur i Skudenesheiane. Vårspretten: Done that!



Tid: 3t rundtur
Distanse: ca.11 km
Vanskelighetsgrad: Middels
Terreng: Flatt, småkupert, gode stier
Cacher i området: 7 + omegn

Trykk på kartene for å zoome

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar