Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 23. februar 2013

Olalia

Oppeim
Jeg har aldri vært på Olalihytta, enda jeg har bodd på Haugalandet lenge nok. I dag var det et perfekt påskevær, med 0 grader i lufta, vindstille, og sol. Goturlaget var derfor ikke i tvil om at nærmeste vintersted ble dagens utflukt.

Olalia med hytta si, ligger i Ølen, på grensen til både Etne og Hordaland, og er Haugalandet & omegns mest populære turisthytte og tilfartssted om vinteren. Ingeborg hadde såvidt i minne at hun hadde gått hit, mens jeg mener nedstemt at jeg har gått ruta sånn halvveis.

Den største og mest foretrukne parkeringsplassen er på Oppeim, godt skiltet, og på grensen til Etne. Her kan man betale perkeringsavgift på sms, og stikke av (!)

Jakkene er kastet av
Den eneste stigningen
Vi gikk uten smøring oppover lia, og måtte kaste av oss jakkene etter 100 meter. Det var påskelig i lufta. Selv om vi var ganske sent ute i dag, ble det "køgange" de første 2 kilometerene. Ikke rart, på en så fin dag. Etter snaut 2 km er det en en god stigning, og vi la straks merke til at vi ikke hadde smøring på skiene. Dermed ble det fiskeben opp de neste 70 høydemeterene. Men da var jobben gjort. Vi valgte den sørlige ruta, som folk ikke anbefalte. Vi derimot, tenkte at det var mindre køgang her, noe vi fikk rett i.


Ongelsvatnet (477 moh)
Videre innover var det flatere mot Ongelsvatnet, der vi var utrygge på isen, og gikk rett over. Ingen datt i gjennom, så vi har nok slanket oss i det siste...

Fra vatnet er det omlag 1,5 km i flatt terreng til Olalihytta, som ligger nede i bakken og er vendt mot Hauganuten (755 moh) og det vesle Furevassdraget. Hytta er under renovering, men fra 2014 blir den betjent igjen, og man kan spise maten der inne, til og med kjøpe den, dersom man er lite interessert i å ha sekk på ryggen.

Olalihytta under renovering
Vi satte oss på en benk for å være vitne til dugnadsarbeidet. Det var riving som var på programmet i dag, og verdt turen å se på. Bak oss satt en kjenningsmann, som vi snart kom i prat med. Ukjente i området, spurte vi han litt ut om turmulighetene fra hytta. Han kom med flere forslag til forlengelser av turen, og vi la spesielt merke til hans forslag om å besøke Staurskorstølen, rett oppi bakken.

Litt lei av den ensidige underholdningen av dugnadsarbeidet, tok vi på oss skiene igjen, og lagde ikke mer glede enn den vi hadde selv. Vi rundet hytteveggene og startet oppstigningen av en bakke i bakgården. Fra Olalihytta til Staurskarstølen er det 100 høydemeter på 800 lengdemeter, så vi gikk stort sett i fiskeben..
Bakkene bak hytta

Staurskorstølen (569 moh)
Vi kom opp til stølen, overlykkelige av vegvalget. Stølen lå nydelig til under en bergknaus, og det var en trolsk stillhet over området. Sola stod på klar blå himmel, med noen skyer som linselus. Vi ble nesten nervøse av vår egen pust, her oppe i fredeligheten.

Her fant vi vårt paradis for helgen,s å det var bare å finne frem varmtvannet og et næringsrikt måltid fra "Real", noen "kanelgifflar" og presskaffe. Viktig var det også å nevne Kvikklunsjen..

Langs Staurskornibbene
Etter en gopause på gostølen, med gomat i gosola, vendte vi tilbake, langs Staurskornibbene, og rundet den vanligste nordlige leden rundt Trodlatjørna og Toska, før det ble en heftig utforkjøring tilbake til parkeringsplassen. Løypene i nord lå i et lunere og enda finere terreng, og vi var fornøyd med å ha sett mye på de 12 kilometerene vi tilbakela denne vakre vinterdagen..



Zoomkart


Vanskelighetsgrad: Middels Terreng: Flatt, noen bratte partier

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar