Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 28. desember 2014

Mørketid i Alta


I romjula var goturlaget på besøk i min barndoms vugge, i mørkeste mørketida, der lyset bare slipper til noen få timer, og det fortsatt er en god måned til sola viser seg. Det var ikke duket for noen langtur, så jeg fikk med meg Ingeborg og Joachim i 5-ern; - lysløypa jeg brukte daglig, når jeg fortsatt hadde håp om å bli skolemester på smørefrie langrennski. Det var opptil 20 minusgrader, og hardt i løypene, så å gå til fots gikk fint, i mangel på medbrakt skiutstyr.

Friluftsområdet Komsa

Lysløypa ligger rett ved sentrum i Alta, og området heter Komsa. Hvorfor, kan man lure på, men det er hovedsaklig to teorier: "Komse" er en samisk barnevugge, og ligner litt på fasongen til det lille berget, dersom man snur det på hodet. Evt kan det være en lokal vridning av det danske navnet "Kongshavn" som er det tidligere navnet Urnesbukta ved foten av fjellet. Slikt kan man undre seg over gjennom de 5 kilometerene man spaserer i det idylliske terrenget.

Vi startet rett etter frokost, koseprat og en lang strekk i kroppen, kledde oss godt i ull og vinterklær, og vandret gjennom løypa opp mot "Storekomsa" På vestsiden der vi startet er det nydelig utsikt over   Altafjorden, og inn mot Hjemmeluft, Kåfjord og Haldde-toppen. Den toppen er verdt å merke seg, med sin karakteristiske sukkertopp-fasong, for høsten 2012 hadde vi en topptur dit.

Altafjorden og Halddetoppen i sikte

Frostrøyk over vannet
Fjorden lå stille i dag, med frostrøyk dampende over vannflaten. I sør så vi sola prøve seg med nydelige vinterfarger i horisonten, og mot øst lyste halvmånen mellom tretoppene.


Det var kaldt, så vi holdt oss i bevegelse. Snøen hadde lagt seg fint på furuene, og selv den minste busk fikk smake på snøkrystallene. Dampen fra pusten vår satte seg i hår og skjegg, og mørket truet stadig mer. Temperaturen gikk enda mer ned, og frosten satte seg i godama, så vi satte opp tempoet.





Mot slutten av løypa tok vi en avstikker. Jeg hadde nemlig håp om å få vist frem akebakken jeg brukte daglig når jeg vokste opp. Bare et steinkast fra barndomshjemmet mitt, hadde vi en spennende bakke, der vi alltid lagde hopp, eller rant utfor og slalom. Vi klarte å komme oss bort dit, og nå var hele bakken lyssatt, og enda mer skog ryddet for snøgleden og vinteraktivitetene.


Akebakken ved Komsa skole
Det biter en lengsel i meg når vi forlater mitt barndoms paradis, men det er trøst i mammas gode middager, og hjertevarmen som utstråler disse gamle søringene som har holdt ut mørketiden i 60 år...

Lenke til kart på UT.no

Tid: 30 - 60 min
Distanse: ca.5 km
Terreng: Småkupert, lysløype
Vanskelighetsgrad: Lett

søndag 16. november 2014

Syreneset med hjul

Jarstein
Det er en nydelig dag med kald østavind, og en tur ut mot havet frister. I dag prøver vi ut Syreneset fort... med hjul.

Syreneset fort ligger nordvest for Skudeneshavn på Karmøy, og var et viktig artilleri for tyskerne under 2.verdenskrig. Men så gammel historie husker jeg ikke noe av. Derimot kan jeg huske mange tidligere turer ut hit, stort sett i blesten. I 2012 fikk veien ut hit en skikkelig oppgradering, og ble godt skiltet. Nå går det an å ta turen ut hit med hjul.. Fortjenesten hører til Syre velforening og Skudenes fjellag. 

Turen har nå også fått egen parkering, godt skiltet fra Gamle Syrevegen fv.862. Turen er kort og grei. med Permobil klarte også følget å smyge seg gjennom portene, og for trillevogner går det nok også greit.





Syreglåna (76 moh)
På vei ut mot fortet var det skiltet til flere stikkveier jeg ikke har gått før: Syreglåna, Buksevika, Kjelavåg og Vindbalsvika. Noe avstikkere på 250 - 450 m. Med hjul er ikke disse stiene fremkommelig, men jeg kommer nok tilbake på to ben for å teste de ut..






For Goturlaget ble det i dag en kort tur, med en kort rast i et hål på fortet. Men med god østavind, kan det fort kjennes ut som man er ute lenge...


Link  til UT.no
Tid: 30 - 40 min t/r
Distanse: 2 km t/r
Terreng: kjerrevei, flatt
Vanskelighetsgrad: Lett
Høydeforskjell: 20 m

søndag 2. november 2014

Brekkevatnet rundt - og omegn


Så var det denne søndagen, med innesitting og forberedelser for morgendagens arbeid, da vi omsider bestemte oss for tur. Jeg hadde litt nysgjerrig på en sti jeg så forsvinne opp i lyngheiene ved Brekkedemningen og vannrense-anlegget der. Ugåtte stier er altid spennende.. Vi startet 2 timer før solnedgang, trodde vi, uten tanke om at klokka nettop var stilt...

Ved Brekkedemningen
Brekkevatnet
Fra renseanlegget gikk vi opp på demningen, over en gjerdeklyver, og videre mot høydene foran oss. I dag var lyset grått, og selv om det var noenlunde tørt vær, var stiene ganske bløte. Vi kom opp på høyden ganske fort, og gikk i myrlent område med et lite tjern ved siden av. Selv med overskyet vær kunne vi nå se solnedgangen rødme, og bildet ble tatt. Turen var verdt det.

Tredemningen

Men nå kom mørket sigende som en slange gjennom dagen. Vi satte farten opp. Stien ledet os lengre vekk fra Brekkevatnet,og vi skjønte at dette ble en lengre tur enn først antatt. Vi var på vei opp mot Oskreivatnet. På vår høyre side skimtet vi skogen som ligger ved foten av Skrivarvarden. Lenger fremme skimtet vi Nordre Sålefjell (119 moh).

Bakken hadde blitt alt for mørk når vi nådde foten av N.Sålefjell. Vi mistet stien og hadde bare silhuettene å gå etter. I april var jeg nemlig på dagstur i området, og hadde funnet en vei. Om det var den smale eller brede visste jeg ikke da engang. Nå var den gjemt i møket. Innimellom dukket den opp igjen, men så var den vekk. Nå var det bare retningen å styre etter.

Jeg tok frem minnet og styrte oss mot bekken som renner mellom Budalsvatnet og Brekkevatnet. Her husket jeg at stien var tydeligere, utsikten vakrere, og en bru... Vi famlet oss fremover i stadig mørkere skumring, til litt forundring, men så forklaring: Vi hadde stilt klokka, og kvelden kommer fortere.

Vi kom omsider frem til bekken, og herfra var stien grei: Opp på høgda og så rett nord. I tussmørket fant vi stien via Jerikodalen, gjennom skogen på Brekkevasshøgda, og så forbi Tistreivatnet og ned til Brekke. Til slutt måtte vi ta mobiltelefonene til hjelp, for hodelykta lå hjemme. En tur som skulle lede oss rundt ett vatn, ble til slutt en god nocture via 3 vatn og øyas nest høyeste fjell.

Link til UT.no-kart
Tid: ca. 2 t.
Distanse: ca.7 km
Terreng: Delvis sti, myrlent, småkupert
Vanskelighetsgrad: Middels
Høydeforskjell: ca. 100 m

onsdag 8. oktober 2014

Cinque Terre del IV

Monterosso Al Mare
Vi er på vår tredje dag i Cinque Terre, og har allerede gått en tur mellom Corniglia og Manarola. Det er fortsatt bare ettermiddag, og vi vurderer om vi skal gå den siste strekningen mellom de fem byene i Cinque Terre. Spørsmålet er om vi rekker det før det blir mørkt, eller om været forverrer seg til regnskyll, men kreftene skal det ikke stå på.
Det hjelper med litt mat, og vi bestemmer oss for å prøve. Dermed tar vi toget helt nord til Monterosso og er i gang i halvfem-tida.

Monterosso Al Mare - Vernazza 

Monterosso by night
Vi besøkte Monterosso tidligere en kveld, og opplevde det historiske senteret nokså annerledes enn de andre byene. Byene lå ikke i en bratt bakke som de andre, og fra festningen og nordover var det en strand, og godt tilrettelagt for badeturisme. Ganske annerledes enn fiskerlandsbyene lengre sør. Men som de andre byene hadde også Monteroso trange gater, og små restauranter, hvor vi koste oss skikkelig på kveldstid.

Monterosso beach
I dag passerte vi byen raskt langs strandlinja, og hadde fokus på stien mellom byene. Ved inngangan (nordfra) til det historiske senteret ligger en festning og et kloster. Klosteret er av Cappuccino- ordenen. Den samme ordenen som i Wien oppfant kaffedrikken med samme navn. Litt lykkelig over det, men med et konsentrert blikk på de tunge skyene oppe i fjellene, satte vi i gang vandringen sørover. 


Det er ikke første gang jeg opplever at sørover ikke er som å gå i nedoverbakke. Men selv om det ikke var den bratteste eller lengste stigningen vi hadde oplevd i Cinque Terre, var det en god stigning fra Monterosso til høydene ovenfor og bortover.

Fra den historiske delen av byen, var det flotte steinbelagte stier, som hang langs klippene, med sjøspruten piskende under oss. Og det var ikke til å ta feil av: trapper her også. Vi trappet oss oppover  mot høyden, og skotøyet var overdrevet. På disse stiene kunne selv den mest finslige pariser klart å spasere med siste mote av sko. Jeg derimot, hadde på meg de letteste fjellstøvlene mine, og var egentlig takknemlig for at jeg hadde ankelstøtte. 

Det blåste godt i kveld, og skyene lå faretruende over hodene våre. Likevel opplevde vi hverken regn eller vind. Stiene ligger lunt i åssidene, og overalt henger gode busker og trær og beskytter mot eventuelle regndråper. Selv om alle stiene vi har gått på i området var gode, merket vi at vi nå gikk på "kyststien", - den man betaler for. Her var det gjort ekstra flid med stier, rekkverk og drenering.






Cinque Terre, sett fra nord, med Vernazza nærmest
Vi kom opp til riktig høyde (ca. 200 moh.) etter en halvtime effektiv gange (1 time med fotopauser), og spaserte nå med lite høydeforskjell hele veien til Vernazza. Langs veien passerte vi hus som klamret seg fast i åssidene, sitrontrær, og hengelåser (!) Men hva er det med disse hengelåsene? Joda, disse henger der som kjærlighetserklæringer. Forelskede par graverer inn navnene sine og henger de langs stiene i Conque Terre, og er da bundet for livet, stakkars!




Vi hadde hverken hengelås eller giftering med oss, og fortsatte videre mot Vernazza. Langt der nede herjet bølgene mot klippene, og langt her oppe på en hylle gikk vi med god oversikt over Cinque Terre sørover. Etter å ha vært på tur i halvannen time, fikk vi nå endelig se Vernazza fra en ny side. Det ble en grundig fotostopp, og med et fantastisk kveldslys, lå Vernazza og glødet nede ved havet. 

Vernazza 

Resten av turen var som de andre. Bratte trapper og stier ned til Vernazza, stadig nærmere, og snart nede i trange smug og et fint lite havneområde, der bølgene skvulpet enda mer ivrig enn tidligere, mens kelnerne på restaurantene virket nokså lei av turister, og pustet litt oppgitt, da vi bestilte enda en Mojito...




Men snart forlater Goturen nasjonalparken, og italienerne ska få ha byene sine i fred, helt til neste sesong...


Tid: ca. 1,5- 2 timer
Distanse: ca. 4 km
Høydeforskjell: 200 meter opp og ned igjen
Terreng: Gode stier, bratt
Vanskelighetsgrad: Lett / Middels