Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 8. oktober 2014

Cinque Terre del III

Corniglia - Manarola


Det er vår tredje dag i Cinque Terre, og værvarselet er fortsatt ikke lovende, da vi ser ut av vinduet fra leiligheten i Riomaggiore. Vi får det ikke til å stemme. I dag var det meldt tunge regnbyger, og vi hadde begynt å se etter andre alternativer. Men utsikten tydet på oppholdsvær. Vi tar sjansen...

Trappene opp til Corniglia
I dag legger vi ut på tur fra byen vi avsluttet med i går; Corniglia. Mellom byen og Manarola er det en kyststi, som er stengt etter jordskredene i 2007. Dermed er eneste alternativ å gå turstien i høyden. Den ser både bratt og mye lengre ut, og skal vise seg å være det også. Alt vi vet, er at vi begynner med 377 trappetrinn fra togstasjonen og opp til Corniglia. Resten er ukjent terreng, men vi aner veien, når vi ser oppover de bratte åssidene. Fordelen er at da får vi også utsikt med på kjøpet..

Så legger vi i vei. Først 377 trappetrinn, men det stopper ikke her. Vi passerer byen på utkanten og bakkene begynner for alvor. Etter en god slump søt lokal vin i går kveld, kommer andpusten raskt i motbakkene. Det er mange trinn oppover, og vi passerer eldre folk, møter på yngre folk, og går jevnt med folk vi ikke kjenner. Men stort sett går vi for oss selv. Det er kanskje ikke så rart at andpusten tar oss, for fra togstasjonen og opp til det høyeste punktet på stien er det over 400 høydemeter, nesten bare i trapper (!) 


En litten gekko hilser på 
Normer oss bakketoppen
Men så flater det ut, pusten kommer tilbake, og vi er klare for å fotografere det som fotograferes kan. Åssidene nære Corniglia ser ut som har vært i drift tidligere, mens det nå er overgrodd, og later til å ligge brakk. Det er likevel tydelige rester etter steingarder som er stablet omstendelig for å holde frukt og druemarkene oppe i terrasser. Gjennom disse forlatte terrassene går denne vakre stien. og med stadig dårligere utsikt til Corniglia bak oss, og bedre utsikt til Manarola foran oss. 

Corniglia

Snart kommer vi inn i jordbruksområder som er i drift, og ser vinrankene stablet opp de bratte åssidene, i et grønt teppe, med havet som bakteppe. Langt der nede strutter Manarola på en klippe, og ser ut til å falle ut i havet. Men den gjør det ikke, heldigvis. Omsider befinner vi oss midt i vinrankene, men er for sent ute. Innsankingen var for lenge siden, og dessuten står det skilt med advarsler om kjemikalier. Ikke økologisk her, da...

Corniglia
Manarola
Vi er midt i vinrankene da vi nærmer oss sivilisasjon. Midt i stien ligger det et lite gårdstun, og vi går rett gjennom hagen og tunet, litt forlegent tråkker vi gjennom. 




Når vi har passert den lille gården, tar det ikke lang tid før vi når landsbyen Volastra. Den ligger omlag 300 moh, med en liten kirke og etpar små restauranter. Akkurat i det vi kommer inn på kirkeplassen, begynner det å regne. Dette har vi ventet på, og er klare! Vi drar frem regnjakkene og søker ly i kirkeveggen. Så våger vi oss inn, men det er enda for tidlig å skrifte. Vi har flere synder foran oss. Det tross alt høstferie (!) 

Etter en liten stund avtar regnet, og vi våger oss videre. Nå er det bare nedoverbakke igjen til Manarola, og vi setter i gang. Det later til å gå en del folk på disse veiene, for trappene her er bredere og mer vedlikeholdt enn vi har opplevd tidligere i dag. Høydemeterene renner av oss mens vi går bratt nedover.

Trappene fra Volastra

Det tar ikke lang tid før vi kommer til den øvre bydelen av Manarola. Nå velger vi å gå til høyre for å få en panoramisk tur i åssiden som ligger i overkant av byen. Vi kom jo ned til byen sørfra for to dager siden, og nå får vi en helt annen vinkel på byen. Denne er bedre. Vi ser omtrent hele byen hele tiden mens vi går ned de bratte åssidene. Hele veien nedover følger vi arbeidsstier i vinmarkene, og ender til slutt opp med bratte trapper like ned til hovedgata.

Manarola

I Manarola nyter vi en god lunsj, på italiensk vis, og finner gode motiver for kamera og minnet, mens vi diskuterer dagen videre. Skyene later til å holde seg oppe i fjellet, og vi mangler bare en strekning mellom disse fem sjarmerende byene. Skal vi ta den siste nå i kveld, eller si oss fornøyde med opplevelsene vi har hatt her...?

Manarola

Gubben i havet

Tid: 1,5 - 2 t
Distanse: ca.4 km
Høydeforkjell: ca. 400 m opp og ned igjen
Terreng: Trapper, gode stier, delvis steinbelagte, bratt
Vanskelighetsgrad: Lett / Middels

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar