Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 30. mars 2018

Hundekjøring i Adventdalen

Svalbard ekspedisjonen


Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager i strålende og kaldt vær skal gi oppholdet en ekstra bonus.

Å ankomme Longyearbyen klokka 01.00 er et eventyr i seg selv. Polarnatta med fullmåne gir oss klar sikt over landskapet vi skal boltre oss i de neste dagene.

Vi får en fantastisk suite på Radisson Blue hotell med utsikt over Adventfjorden, Adventdalen, Hiortfjellet og Operafjellet, og blir stående en stund å måpe, før vi må legge oss. I morgen skal vi nemlig på vår første polarekspedisjon. Og vi våkner til strålende kaldt vær:

Longyearbyen, Adventdalen

---

dag I

Hundekjøring i Adventdalen

Vi møter opp i en stor hundegård drevet av Svalbard Villmarksenter, der dedikerte hundepassere veileder oss til å kjøre hundeslede, og fester på oss teletubbies-drakter slik at vi ikke skal fryse. Det er   17 minusgrader i lufta, men lite vind, og sola presser seg frem.



Å kjøre hundespann i rekke er ikke å spøke med. Hundene er satt opp som lag, og konkurrerer med livet som innsats. Kommer de for nære hverandre, kan de begynne å slåss. Og hundeslåsskamp er en blodig sak, får vi beskjed om. Vi må holde god avstand og ikke la hundene komme nær hverandre.
Etter en god instruksjon, får vi litt tid til å bli kjent med hundene, og klapper, og snakker motiverende til de. Men de er allerede mer enn motiverte. Det hjelper likevel for å tøyle disse arbeidsvillige muskeldyrene. Med myndighet og kjærlighet skal de ledes gjennom en hel dag med arbeidsinnsats.



Så starter vi. Godama får først ansvaret for å rydde opp i spannet, mens jeg skal holde en fot på bremsen, og forsøke å holde sleden stående. Vårt spann har ikke lederhund, så de er kun dresserte til å følge etter, dra og løpe. Det er kun lederhund i det første spannet, som ledes av en guiden vår.
Og løpe er noe hundene mildt sagt gjør. Bena går i turbo, og de lar seg bare stoppe av en heftig brems, som jeg holder foten på hele tiden.


Bremsen er som automatgir. Jeg slipper den og hundene gir full gass. Jeg bremser forsiktig, og holder hundekreftene tilbake. Jeg bremser hardt, og de forstår at de skal stoppe. Genialt, men Godama synes synd på hundene som gir jernet uansett hvor mye vi hindrer de...
Guiden vår sier det er vanskelig føre i år. Det har vært mildvær, som har gitt regn og deretter isdekke i dalbunnen. Et lite snøfall har gitt et tynt lag med styresnø oppå isen. Det er anstrengende for hundene å løpe på dette underlaget, så vi får beskjed om å holde farten nede.

Etter å ha kjørt oss inn litt, og automatisert teknikken, begynner vi å  bruke sansene på omgivelsene. Adventdalen strekker seg fra Longyearbyen og østover. En dal som ikke ser så enorm ut fra hotellvinduet, men å befinne oss midt i den er overveldende. Dalen er vid og hvit, med røffe livløse fjell som omkranser den 30 kilometer innover dalen. Fjellene har rekker med rasrenner langs fjellsidene, og vitner om at det er relativt kort tid siden isbreene trakk seg tilbake. 

Målardalen, med Operafjellet t.h.
Vi krysser dalen og sniker oss opp til Målardalen, som er et lite dalføre mellom Hiortfjellet og Operafjellet. Der er det ganske mye steinrøys som stikker opp av snøen, og vi må navigere forsiktig mellom steinene. Godama tar over styringen, og svinger oss mellom de vanskelige kjøreforholdene, mens jeg koser meg med å ta bilder, og lar meg imponere av hundenes innsats.

Målardalen
Ut i Adventdalen igjen er det vidt, hvitt og vilt. Vi følger i hælene på hundespannene foran oss. Horisontlinjen ser ikke ut til å nærme seg, så vi begynner å fatte hvor lang og vid dalen er.


Operafjellet
Etter en stund runder vi og havner ved en liten kapsel i nærheten av "Førstehytta", som like gjerne kunne vært på mars. At vi går i teletubbies-drakter gjør ikke inntrykket mindre, og vi føler oss allerede på en annen planet, bare noen kilometer fra byen. Her inntar vi lunsj, som ikke er like imponerende, men varmen gjør godt i kroppen, og med litt solbærtoddy til drikke, er vi klare for å kjøre videre.

Fremme ved planeten Mars
På utsiden observerer hundene mennesker, og varsel tydelig. Når vi kommer ut av kapselen, er de mer enn klare og vil løpe. Jeg tar rydder litt opp i spannet og så kjører vi i retning Longyearbyen igjen. Det blir en nydelig tur i strålende solskinn, og utsikten er uslåelig. Det e en lang tur tilbake, og vi forstår dimensjonene i Svalbards villmark, selv så nære byen. 


Hiortfjellet, Adventdalen 
Adventdalen, mot øst
Lindholmhøgda


Ved turens beste panoramautsikt tar vi en god fotostopp og lager en del skrytebilder. Vi lar oss stadig imponere av naturen. Villere enn vi noen gang har sett.



Det er langt tilbake, og nå tar vi strake retningen. Godama er fører og jeg er fotograf, og vi nyter hvert minutt av returen.




Tilbake på villmarkssenteret får vi i oppgave å rydde opp i hundespannene og skryte av hundene, før vi setter de i bur. Det har vært en fantastisk oppstart på eventyret i nord. I morgen skal vi bruke egen motorkraft...

Tid: 6 timer
Distanse: ca. 20 km
Terreng: Flatt
Vanskelighetsgrad: Enkel og kald


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar