Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 29. april 2018

Boknahåve


Det er på tide å trimme bena. Bokn er en spennende øy, med mange naturvarianter som pirrer nysgjerrigheten. I dag vil jeg prøve en tur ut til nordenden av øya. Der er det et "håve" med en fyrlykt på tuppen av et nes. I variasjonens tjeneste velger jeg en rundtur, sånn cirka...

Startpunkt for turen er enten Føresvik eller kirka på Boknaberg. Jeg parkerer ved kirka og har kulturlandskap og motvind i fleisen. På en god grusvei følger jeg nordenden av foten til Boknafjell, og invaderer saueland inkl. lam. Jeg følger veien innover en halvtime, og passerer et rundingspunkt, en fin gruset sti, som tilsynelatende fører ned til Føresvik, og med skilting til Boknahåve.



Men på min turbeskrivelse skal jeg lengre innover, og følger veien inn til Søllbrekk, før jeg tar av til høyre og opp på et høydedrag hvor veien er mer kjerrete og gjengrodd. Over høydedraget kommer jeg ned i skog og myrterreng. Her avtar vinden og utsikten.

På noen myrlendte stier ned mot Sandvatnet er jeg glad det har vært litt tørke, for her er det potensiale for vassing. Nede ved Sandvatnet kommer jeg inn på en godt etablert kjerrevei, med generasjoners erfaring. Snart blir jeg møtt med trusler om storfe, og ansvar for egen læring. Kjerreveien leder meg fra Sandvatnet og forbi Buarvatnet og inn på en gårdsvei, som jeg må følge et par hundre meter.

Buarvatnet
Sandvatnet

Etter noen grinder og gårdsdrift, får jeg endelig gå ut i mark. Jeg følger en skogsti opp på et nytt høydedrag og får snart utsikt til ekte kystlandskap med bergformasjoner som strekker seg ut mot Karmsundet.


Det er et lite pass på vestsiden av Buarfjell før jeg får en nydelig oversikt over ruta videre ut mot det forblåste neset i nord. I tillegg møter jeg kongen. Ørnen seiler over meg og overvåker sikkert hele øya der oppe. Men den er langt borte og vanskelig å fange på kamera. Litt senere krangler den med en måke. Resten av hendelsen får den rapportere om selv.



Herfra er det småkupert. Det går opp og ned, gjennom myrlendte daler og lyngkledde berg. Det er nok en fantastisk fargeprakt på sensommeren, når lyngen står i sin lilla fargeprakt. Nå på vårparten er terrenget gyllent, og få planter praktiserer blomstring.


Jeg passerer noen myrer til før jeg kommer enda lenger ut mot sundet. Boknahåvstjørna ligger bare 15 meter over havet, så i enkelte vinkler, ser de ut som viker. Men man har jo kart da...


Ytterst mot Boknahåve er det tilrettelagt med gode plankebruer. Selv etter tørke er myrene våte, og jeg er glad jeg kan gå tørrskodd over de våteste partene. Ellers rimelig våtskodd....


Siste del før målgang er det litt klyving opp på "håve", før en god sti leder meg ut til lykta og en bod jeg ikke tar sjansen på å åpne. Her ute møtes jeg av ormen Onyx, men fanger den og streber meg ut til lykta.

Det blåser godt i dag, så en kort pause med eple holder, før jeg returnerer mot Boknaberg.

På vei tilbake tar jeg et annet veivalg fra Lindemyra. Jeg går hovedtraséen gjennom to smådaler. Disse er fuktige og jeg forstår at skovalget ikke var det beste i dag. Lave hikingsko skulle vært byttet ut med skikkelige fjellsko.

Jeg går snart inn i Stoggdalen, og får endelig vårens første møte med hoggormen. Den er mye reddere enn Onyx, og glir inn mellom gress og stein, før jeg rekker å ta bilde av den. Langs hele returen hører jeg bevegelser i gresset. Tidlige så jeg snerten av firfisler og padder, og nå som huggormen har vist seg, aner jeg ikke hva jeg skremmer opp.

Stoggdalen 
Hagen til hoggormen
Men snart er jeg gjennom de myrlendte dalførene og går på berg igjen. Jeg kjenner igjen Solltjørna hvor jeg hadde et masete møte med sauefamilien, og kommer snart inn på gruset sti igjen. Ut fra kartlesingen ser denne ut til å lede rett inn i et boligfelt i Førsvik, så jeg bestemmer meg for å holde turen mest mulig vill, og returnerer samme veien jeg kom.

Tid: ca. 4 timer
Distanse: 10 km rundtur
Høydeforskjell: 50 m
Terreng: Grusvei, skogsti, kupert, delvis myrlendt
Vanskelighetsgrad: Enkel, Middels pga. lengden


lørdag 28. april 2018

Sårevågen en annen lørdagsmorgen


Det har vært litt vind. Litt for mye for oss amatører, men i dag er det en ganske stille morgen, og vi prøver oss ut i trygge farvann. Forrige lørdag padlet vi i Sårevågen med stor suksess, og vi prøver igjen. På kartet har jeg oppdaget en trang kanal som kan brukes som snarvei inn i Sårevågen. Det blir fokus i dag.

Dønningene i havet er litt ivrige, så utaskjærs blir ikke aktuelt. Vi padler inn i Sårevågen, og bestemmer oss for å runde vågen langs land.


Innerst i vågen er det holmer med våryre fugler, som er på vakt for fremmedelementer. Selv om kamera ikke kommer nært nok, har øynene våre i nærkontakt med fuglelivet. Både ender, tjeld, måker og andre sjøfugler flyr lavt over oss, og lar seg skremme av den harmløse padlingen.



Vi returnerer samme vei som vi kom, og med en liten sprekk i skylaget, kommer fargene til sin rett. Dermed får vi vår andre gode opplevelse i Sårevågen i starten av sesongen.




lørdag 21. april 2018

Sårevågen en lørdagsmorgen


Det er en lørdags morgen og ungene er utrolig trøtte. Vi har fått tips av en ivrig kajakkpadler om en vik og et område det er fint å padle i,  rett i nabolaget! Vi tar den korte bilturen til Mannes og finner en liten lun strand ii en lagune, som de offisielle kartene ikke har navngitt, men "Pådel" er vel det nærmeste navnet jeg finner.



Fra denne stranda kan man stige i bølgegradene gradvis, for lagunen er beskyttet godt av holmer og nes. Vi prøver oss frem i den bølgevennlige grunne lagunen, før vi våger oss ut mot Atlanteren. Det er er et lite åpent stykke akkurat nok til å trene balansen i rolige dønninger noen sekunder, før vi er innaskjærs igjen og kan panel i stille vatn nordover mot Sårevågen.

Det er en fantastisk opplevelse å padle på grunt vatn, der ingen båt kommer til, mellom skjærene, og snart er vi i den godt beskyttede Sårevågen, hvor vi kan finne på litt av hvert. Vi bestemmer oss for å padle innaskjærs i vågen opp sør får Såøya og inn til Gonghomene.

Der er det en liten lun havn, som vi får betrakte fra havoverflaten. Lenger sør ser vi Kvednavika, et lite paradis for de lokale..

Det er fredelig ute i dag og vi kommer i nærkontakt med Tjeld og de andre i sjøfuglgjengen, der de flyr lavt, rett foran oss, og bare blir usikre når vi nærmer oss truende.


Vi nyter disse øyeblikkene, men klokka er dessverre kravstor, så vi må snart returnere, og lage frokost for tenåringene som mener morgenen begynner klokka 14.00, på en lørdag....

Tid: 1 time
Distanse: ca. 3 km
Vanskelighetsgrad: Enkel



søndag 15. april 2018

Solnedgang mellom Salvøyene


Det er i grunnen på tampen av helga, da vi finner ut at havet er flatt og sola enda ikke har gått ned. Kanskje vi kan ta vår første havkajakktur på 3 år? Vi føler oss ferske etter en så lang pause, og har lite generelt grunnlag i grunnen. Men vi husker kurset for 3 år siden, og prøver oss derfor i det området hvor vi lærte å padle, velte og diverse andre teknikker. Velte er for øvrig ikke noe vi satser på...

Det er fint å legge ut i en liten strand i Sævik. Så vi justerer kajakkene, og legger ut mot det åpne hav. Men forbi Sævikneset padler vi mellom holmer og skjær. Solnedgangen begynner å ta fatt, og når vi kommer utover mot det åpne hav igjen, stråler kveldssola mot oss og skaper farger vi måper av. Det er flatt hav, og en nydelig kveld her ute.






Og vi nyter kvelden helt til sola begynner å dale ned i horisonten. Da padler vi oss forvirrende mellom holmer og skjær ved Salvøyene, før vi bestemmer oss for å vende tilbake. Idet vi strander, har sola gått ned og kveldsmørket trenger hurtig på oss. En nydelig avslutning av helga.






Tid: 1 time
Terreng: Skjærgård
Vanskelighetsgrad: Enkel

lørdag 14. april 2018

På innsiden av Fot


Goturlaget har i år kjøpt inn  to kajakker som skal hjelpe oss å søke det våte element i større grad enn før. Det er 3 år siden vi tok veltekurs, og lærte oss å ikke drukne i kajakken. I 2015 var vi i padleparadis på Helgelandskysten. Ellers har det vært stilt, og padling har bare vært i drømmene.

I år er fartøyene innkjøpt og klare for sesongen, og litt oppfrisking av teknikk og balanse må til. Jeg tar turen til det nære og velkjente Fotvatnet. Fotvatnet er et av de få vatnene på Karmøy det er lov å padle i, pga. at de fleste er regulert til drikkevatn. Rundt vatnet har jeg gått utallige ganger. Nå skal jeg få oppleve vatnet innenfra. Det ser slik ut:



Tid: ca. 1 time rundpadling
Terreng: Innlandsvatn
Vanskelighetsgrad: Enkel


lørdag 7. april 2018

Bakketur på Bokn


Det er en for fin dag til å sitte inne og spille dataspill så Goturen & søn tar turen opp bakkene på Bokn. På veien opp blir forteller jeg om landemerker langs Vestlandet, med Bokn som en av de mest tydelige seilemerkene. Det er fint vær, men sikten er ikke klar, så vi ser ikke til Siggjo, selv om jeg hadde tenkt å imponere med at det var det neste ssilemerket på vegen mot nord.



Søn ser seg rundt og oppdager fort den nydelige utsikten man får opp disse bakkene.  Han rekognoserer ig  finner fort ut av hva som er flate Karmøy. Mest blir han nok imponert over det enorme Bokn-masta, og tar frem mobilen for å fotografere.




På toppen blir det en "Statoilbolle" og litt kaffe, før vi tripper ned igjen. En kjekk kort trim med nydelig utsikt i alle aldre.

Tid: 1 time t/r
Distanse: 3 km t/r
Høydeforskjell: 190 m
Terreng: Grusvei, bratt
Vanskelihetsrad: Enkel

søndag 1. april 2018

Svalbards villmark

Svalbard ekspedisjonen


Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager med et strålende og kaldt vær som skal gi oppholdet en ekstra bonus.

---

dag III

Svalbards villmark

I dag skal Goturlaget på sin lengste arktiske ekspedisjon. Vi skal følge øde daler og isbreer til østkysten av Spitsbergen. I utgangspunktet ønsker vi å ta denne turen til bens. Men vi har ikke tid, så da blir det snøscooter. Uffda...


Vi har to guider med rifle i front og bak, som passer på at vi ikke blir en del av tomheten i den enorme ødemarka. Vi kjører raskt gjennom Adventdalen, noe som er helt greit, for den har vi sett i hundekjøretempo for to dager siden.

Adventdalen
Deretter videre til ødemarken, hvor tomheten på Svalbard overvelder oss. Å kjøre gjennom det råe landskapet gjennom Eskerdalen er som å komme til en annen planet, som å være de første som setter sin fot her. Glemmer vi snøscootersporene er vi i et av verdens villeste og mest uberørte landskap. Det er ikke tegn til annen menneskelig aktivitet. Og vi vet at dersom et snøvær kommer er alle spor hvisket ut.

Eskerdalen har lave karakteristiske bergkanter som ligner et elveleie. Det er et arktisk "prærien,  der vi rir gjennom dalen med stålhestene våre i vår egen lille caravan. Så dreier vi opp på en høyde og får utsyn over hele dalen. Jeg får sjansen til å fiske opp et ordentlig kamera.

Eskerdalen


Vi durer videre østover og kommer snart til mektige Sassendalen, som strekker seg fra Sassenfjorden til Sabine land. Det er en åpen, vid og hvit dal uten noe tegn til liv. I nord ser vi Templet på andre siden av fjorden, mens Coloradofjella er på andre siden av dalen.

Sassendalen, Sassenfjorden. Templet i midten
Templet 
Sticky Keep

Etappen gjennom Sassendalen er lang. I horisonten ser vi Sabine Land, der isbreen har lagt en arm ned mot dalen. Det blåser friskt og vi ser antydning til varder langs sporene. Det skal vise seg å  være forlatte snøscootere. Det er vel jegere eller turfolk som har latt de stå igjen. Evt et motorstopp som venter på berging.
Sassendalen
Innerst i dalen kommer vi til et mer kupert område, der kjøreteknikken får testet seg, Her er det kolossale isterning-berg som ligger og seigliver seg. De er marmorert med grus og sand, men er ellers helt blanke. Vi tar en stopp og våger oss inn i en isgrotte som er spektakulær mat for fotografen.

Sabine Land





Nå fortsetter vi avgårde til Königsbergbreen, og humper over isen med en tett snøføyk i slalombrillene. Plutselig blir det opplett og vi får oppleve arktisk bisol. En halo av lysring gir oss et måpende motiv. Så vi stopper og fotograferer igjen.

Bisol
Ned fra breen igjen må guiden lete etter veier gjennom en steinur, og vi fortsetter til en høyde hvor vi stopper for lunsj. Det blir "instant" turmat og varm drikke. Men her får også en av snøscooteren motorstopp. Den har vært nedi litt overvann og er gjennombløt og vil ikke mer, så pausen blir forlenget, mens guidene prøver å fikse den. Noe veibergnig finnes ikke, og vi er 10 mil fra nærmeste spor av sivilisasjon. Men været er godt, og fotografen benytter tiden til det omliggende.

Lunsj og motorhavari ved Jebsenfjellet
Foran oss har vi den vide Mohnbukta, flat og isdekket, med isfjell strødd utover. I nord ser vi Hayesbreen som har vært mer enn ivrig på å kalve. Dette er en annen type bre enn den vi gikk på i går. I motsetning til den faste og trygge overflaten på Larsbreen, har denne store sprekker, som er farlig å ferdes på uten kjentfolk.

Mohnbukta
Hayesbreen


Bak oss har vi høyreiste Jebensfjellet. Det ligger nå bare der. Jeg skuer etter isbjørn, men de har gjemt seg eller befinner seg en plass med større potensiale for middag. Imens har guidene hatt konferanse over satellitt-telefon, og bestemt at de skal slepe den havarerte scooteren de 10 milene tilbake. Men det stopper ikke omvisningen i øst. Nå kjører vi nemlig ut på havisen i Mohnbukta og finner et isfjell liggende midt i bukta. Det har frøset fast, så vi kan gå helt inn til det. Et spektakulært skue. Jeg døper det til Donald Trumpfjellet, for selv dette skal forsvinne en dag...

Mohnbukta



Vi fortsetter inn mot Hayesbreen, hvor vi tar en stopp og ser på kalving som har stoppet opp. Store stupbratte isformasjoner er rett foran oss, og vi må frem med fotoapparatet igjen.

Hayesbreen

Det er på tide med retur. Vi tar fart og kjører over Hayesbreen. Det er en trygg passasje ved foten av Jebensfjellet, så det blir ingen fall i sprekker, og turen går som planlagt. Veien tilbake føles endeløs, men vi nyter hvert øyeblikk her i ødet, og beundrer hver nye fjelltopp og isbre som vi kanskje aldri får se igjen, selv om vi har aldri så lyst...

"Ensomfjellet"
Tilbake i Sassendalen, øyner vi Templet i nydelig ettermiddagslys, og fortsetter innover i Eskerdalen. Midt i dalen ser vi noen villrein som har funnet noe å beite. Reinsdyra på Svalbard lar seg ikke forstyrre av motordur, eller jublende kommentarer fra turistene. De har i grunnen ikke så mange fiender eller trusler her oppe, og er en eldgammel stamme, som man ikke kan nøste fortiden til. Dermed blir de ikke skremte. Ikke engang en rype i vinterdrakt distraherer reinsdyrene. Rypa, derimot, flakser avgårde etter at den, i seneste laget, oppdager at det er folk på ferde.




Nå er dagen fullkommen. Vi har fått enormt mange inntrykk på en dag, og etter mer enn 20 mil på snøscooter er vi både trette og fornøyde. I solnedgangen "rir" vi gjennom Adventdalen og det blir rene julaften med middag i Longyearbyen, på en god bistro,  etter en Longday...




Tid: 10 timer
Avstand: 200 -230 km
Terreng: Flatt, kuperte partier, isbre, havis
Vanskelighetsgrad: Middels slitsom



Dette er vår siste ekspedisjon på Svalbard, og selv om vi har tenkt at det var en engangshendelse, merker vi at Arktisbassillen har bitt oss. Vi sier derfor bare "på gjensyn".... og litt forsiktig "adjø"...